UtøverinnleggPosted by Mangerud Tue, March 23, 2010 22:08:07Gutta fra Team Drittjerndalen dro oppover til Rena fredag formiddag i to stk campingbiler (husvagn) fra Romerike Caravan. Suksessen fra i fjor ble gjentatt, og doblet, i og med at det ble leid inn to biler i år. Det var deilig å komme opp til Rena uten at det var overbefolket med gærninger som skulle hente startnummer, og kjøpe skismøring.
Da vi kom opp til jordene rundt start var det godt med plasser å velge i. I tillegg sto fire stk jomfruelige Hibas’ klare til å ta i mot Teamet med opprinnelse i Drittjerndalen. Været var grått og trist, og det var ikke annet å gjøre enn å slappe av litt i campingbilen, smøre ski, og teste løypene. Teamets løpere tok atter en gang innover seg galskapen i satsingen sin, da de satt i en husvagn i grått vær en fredags ettermiddag/kveld på et stusselig jorde ved Rena.
Smøring ble fort et interessant tema. Som mange kanskje vet går løpet mellom Rena og Lillehammer over fjellet. Man trenger ikke å være meteorolog for å se at været er forskjellig på fjellet og i lavlandet. Noen steder i løypa hadde det regnet, mens det høyere opp i løypa hadde snødd. Værsituasjonen skapte dermed grobunn for tvil, usikkerhet og redsel. For en 25 år gammel guttunge fra Nannestad, som var rookie på teamet, kom dette på toppen av en uvant husvagntilværelse, der heller ikke pakkingen av sekk var under kontroll. Dette ga seg utslag i kort lunte, noe som fort ble utnyttet av andre teamløpere som hevdet å ha alt under kontroll dagen før dagen.
Allikevel ble det en god natt søvn sammen med Røstbø bak i vogna. Vi fikk dagen etter betalt for å tilbringe en litt kjip fredag ettermiddag på et jorde ved Rena, siden vi kunne spasere 100 meter bort til start, og bare stå opp 0600 en lørdags morgen. Smøringsspekulasjonene holdt ut fra kvelden før, og fortsatte helt fram til start. Jeg landet på universalklister med sølv, mens mange av de andre satset på smørefrie ski, som jeg ikke har. Det var med stor tilfredsstillelse å merke at skiene satt samtidig som mange andre måtte smøre om. Men som jeg tidligere har nevnt er det ofte forskjeller i føret gjennom løpet. Så selv om skiene satt i starten lå det i bakhodet at det kunne begynne å kladde og ise (ikke i rubben) lengre framme i løypa. Heldigvis hadde det vært kaldt om natta og sporene var som trikkeskinner, noe de forble gjennom stort sett hele løpet. Derfor ble det ingen problemer med feste overhode. Og siden det er provoserende mye bakker i dette rennet er det en underdrivelse å si at jeg var fornøyd med dette. Været var i tillegg fint hele veien så det ble alt i alt en fin tur over fjellet.
Jeg kommer ikke til å gjengi hele løpet i sin helhet, men plukker heller ut et par episoder fra lørdagen. Det blir ofte dårlig tid før start. Dette kombinert med nervøsitet fører til at det blir stort tilsig mot nevnte hibaser, som nå ikke var fullt så jomfruelige lenger. En av teamets løpere (han ønsker å være anonym) var en av de som måtte på ramma. Mot fire utedoer var det bare en kø. Med undring spurte han hvorfor det var slik. Svaret var dopapirmangel. Løperen kunne ikke akseptere å stå i kø, så han fant et alternativt papir. Nemlig lua si.
Alle utenom en løper kom til mål. Løperen som selv valgte ikke å gå i mål var ingen ringere enn teamets trener. Han valgte å bryte inne på Birkebeiner skistadion. I et av dagspressens helgemagasiner leste vi en uttalelse om at det var verre at Birkebeinerresultatene var offentlige enn at skattelistene var det. Siden treneren tidlig skjønte hvordan løpet kom til å gå, lå det vel lenge i bakhodet hans at brudd ville bli utfallet av dette løpet. Når du går over et fjell er det heller ingen vits i å bryte midt i løpet når du likevel skal til Lillehammer. Så hvorfor ikke da bryte på Lillehammer? Inne på stadion var det tett med folk og funksjonærer, og da 90 kg med Drittjerndalen brøytet seg gjennom sperringene skjønte folk lite; ”Nei! Hva er det du gjør?” ”Dette kan du ikke gjøre!” ”Du kan ikke bryte her!!”, var noen av utbruddene.
Etter en bytur lørdag kveld, og overnatting på hytta til Tingulstad, bar det nedover i bilen. Alle var fornøyde med å få årets ”høydepunkt” overstått. Vi holdt det gående med høytlesning om frilynte Onkel Willys ville fest i ukas Vi Menn, der ble fortalt både om desibelanlegg og svingende gulvbjelker.
Hilsen
Tor Håkon Mangerud aka Frank Løken
UtøverinnleggPosted by Mangerud Sat, March 06, 2010 21:57:37Om du tør å svinge inn Gimillvegen fra Åsvegen, kommer du etter kort tid opp til Åsen ILs løypenett. Gimillvegen fortsetter videre innover mot hjertet av Romeriksåsen. Skistadion ligger derimot så vidt innenfor huden, for å tegne et bilde av hvor nærme allfarvei denne stadion egentlig ligger
I dag har det foregått meget spennende aktiviteter på dette stedet, nemlig testrenn for det hardsatsende laget Team Drittjerndalen. Det var suget etter å konkurrere som tvang fram dette skirennet, samt arrangørtrangen til primus motor Ødemark. Mellom Trysil Skimaraton og Birkebeinerrennet er det nøyaktig fire uker. For å holde trykket i satsingen oppe helt fram til Birken, så vi det nødvendig med et testrenn. Som tidligere nevnt tok Vegard Ødemark initiativ til rennet, og laget en inivitasjon som ble kringkastet på vårt eget nettsted så vel som på langrenn.com. Her skulle det bli mange!
Gjennom en vanlig uke er det ikke få e-poster som blir sendt mellom teamets løpere. Disse e- post korrespondansene kunne vært et blogginnlegg verdig i seg selv, men jeg skal begrense det til å nevne at jeg har slettet 150 meldinger fra innboksen denne uka, fra denne uka. Ødemark var tydeligvis ute etter å jazze opp stemninga litt, og meldte om 80 påmeldte. Dette skapte panikk i enkelte fraksjoner og prestasjonsangsten bredde seg. Senere kom det meldinger fra rennlederen om at det hadde kommet en del avmeldinger i og med at rennet ikke var seedingrenn til Birken...
Da dagen opprant viste seg at det var 6 teammedlemmer som skulle gå. Noen ”eksterne” løpere var det dog: tre rutinerte karer fra det umiddelbare nærmiljø, og en kompis av Tingulstad. På startstreken talte feltet 10 løpere. Ikke helt 80 med andre ord. Vi skulle gå seks runder i den 1,8 km lange lysløypa. Arrangøren hadde lagt inn en ekstra sløyfe som gjorde at rundløypa var rundt 2,5 km. For de som kjenner løypa på Åsen, gikk vi for en uortodoks variant der vi gikk motsatt vei. Det gjorde at vi fikk lengre og slakere oppoverbakker og mer utfordrende utforkjøringer. Det var med andre ord lite hvile i denne runden, som multiplisert med seks ble et 15 km langt renn.
Starten gikk, og som nevnt i en bildetekst (bildene ligger under ”bildegalleri”, til høyre på forsida), tar Hemsetten teten med en soleklar tjuvstart. I tillegg til å tjuvstarte hadde han også testet løypene i går, før den offisielle besiktigelsen i dag. Dette lukter det vondt av, og redaktøren i VG har en lett jobb med å lage en salgbar forside i morgen! Når det er sagt er det jo ingen grunn til at denne mannen skal starte før startskuddet går. Han drar jo ikke en meter og må derfor vente på en rygg å bite seg fast i uansett. Det tok derfor ikke lang tid før han mistet ledelsen til treneren som dro i gang i skikkelig fart. Overraskende nok, holdt ikke Skyggen (Hemsett) ryggen til Trener Navestad opp første bakken, så da måtte undertegnede ta ansvaret for å dekke inn underskuddet i rennregnskapet. Det gjorde jeg, og litt over halvveis i første runde hadde jeg fått en liten luke.
Resten av løpet fortonet seg egentlig som en parademarsj for min del. Jeg så meg ikke tilbake, og prøvde å kjøre tempo på slettene. Merket tendenser til stive lår utpå fjerderunden men klarte heldigvis å holde det i sjakk og gjennomføre med stil. Hadde et snev av bekymring om lårproblematikken før start. Trente knebøy og vendinger tirsdag, og var fortsatt støl etter det i dag, lørdag. Dette måtte jeg selvfølgelig nevne til teamsammensvorne/konkurrenter før start, som i sitt stille sinn garantert avfeide dette som pinlig, taktisk spill/demping av forventninger.
Til slutt et par ord om rennlederen, tidtaker, løypesjef og TD (teknisk delegert). Takk for et meget godt gjennomført arrangement! Rutinen Ødemark utviste i hatteskift i dag, er ikke annet enn imponerende. Da det ikke fremgår av resultatlista nedenunder legger jeg også til at han også tok på seg fotografhatten underveis i løpet. Han hadde også støtte fra sine foreldre, som blant annet bidro med varm saft etter målgang!
Denne gangen har jeg ikke noen detaljert beskrivelse av hver enkelt deltagers prestasjoner, da jeg sårt mangler reaksjoner fra hver enkelt løper. Derfor må resultatlista tale for seg selv. Et bilde sier mer enn tusen ord. Ser man på resultatlista som et bilde på hvordan rennet forløp, så forteller det mer enn denne teksten (757 ord).
Konklusjon: etter å ha lest dette, og sett bildene, kan alle de som ikke svingte inn Gimillvegen denne lørdagen, angre.
Sportslig hilsen
Tor Håkon Mangerud
UtøverinnleggPosted by Mangerud Mon, February 22, 2010 17:27:43Seks delegater fra Team Drittjerndalen hadde meldt seg på Trysil Skimaraton. Med i bagasjen tidlig lørdag var dystre værmeldinger og nerver. Nevnte værmeldinger om å holde seg innendørs, og la bilen stå, øket ikke lysten til å tilbringe to-tre timer utendørs med sikkel om munnen. To teambiler dro oppover i en 4-2 formasjon. Jeg var kartleser i stasjonsvogna til Hemsett. Firerbanden i BMW'en tok en tidlig ledelse da det viste seg at Hemsett hadde glemt igjen stavene i Åsgreina. Dette førte til at vi var nødt til å feste skiposen på taket, istedenfor i skiboksen oppå det tyske underverket. Under stopp for å sjekke at skiene satt som de skulle ble vi gjort smertelig oppmerksom på hvor kaldt 16 grader og sterk vind er. Et scenarie med at vi skulle komme til å kjøre av veien, og da dessverre gå glipp av skirennet, virket som en hyggelig tanke. 15-16 grader og vind møtte oss på Østby, og det var kaldt!
Med det lille tidstapet Lars hadde påført oss, kom vi fram til Hedmarksmetropolen Østby snaue halvannen time før start. På denne tiden rakk vi å utføre de tre oppgavene vi hadde diskutert i bilen oppover: drite, smøre ski, varme opp.
Punkt nummer 1 var det tøffeste å gjennomføre, der to stk vannklosset på Østby barneskole måtte jobbe som de aldri hadde gjort før.
Å smøre ski var en ekstremt kald opplevelse, der lysten på deltakelse sank ytterligere.
Oppvarming var en nødvendighet for å holde seg i live.
En endring som 5/6 av teamet ønsket hjertelig velkommen, var at rennet var kortet ned fra maratondistansen til 3 mil isteden på grunn av været.
For min del var noe av den negative innstillingen til rennet bygget på en totalsprekk i TK- rennet. De siste 9 km der var en lite hyggelig opplevelse i 19 minusgrader. Så kald som jeg var etter det løpet, er det lenge siden jeg har vært. Følte meg sliten omtrent to uker etter rennet. Derfor var ikke jeg den ene som var negativ til en liten moderering av rennets lengde. Jeg gjorde meg dog et par erfaringer etter TK’n, blant annet å kle på meg litt mer klær. Men nå over til selve rennet:
Teamet hadde plassert seg litt spredt i feltet, men vi sto alle langt fremme. Starten foreløp uten uhell, og jeg fikk relativt fort øye på Peab- trikoten til treneren. Etter hvert klarte jeg å snike meg inn i ryggen, og forbi. Siden det ikke var sol, var det ikke mulig for meg å se at skyggen lå rett bak meg. Imidlertid seg han fra meg ganske fort. Etter å ha gått et stykke får jeg besøk igjen; "er det Mini?" Jeg kikker opp, og ser Tingulstad åpenbare seg i en vakker Teamdrakt. Å bli tatt igjen av teamsammensvorne tar jeg i mot med blandede følelser. På den ene siden er det muligheter for å arbeide, ja nettopp, som et team. Samtidig ligger det en nedtur i det å bli tatt igjen i kraft av vissheten om at denne personen går raskere enn deg på ski. Jeg hang meg på Tingulstad et stykke, før han sendte meg i front da vi svinget opp mot vinden midt på ei myr. Kynisk manøver av ringreven fra Kopperud. Etter hvert giret han opp og forsvant.
Rennet skred fram, og jeg fant meg en god rygg i nr 315, som ble benyttet stort sett hele rennet. Heldigvis forsvant aldri Tingulstad av syne. Etter hvert klarte jeg å hente han inn, og gå i fra. Jeg lå sist i en åttemannsgruppe mot slutten, dratt av lokomotivet 315, som klarte å holde godt tempo hele veien. Stor var tilfredsstillelsen da jeg klarte å rykke fra hele denne gruppa i lysløypa mot slutten. Dette plasserte meg til slutt på 8.plass av 60 deltakere, og nr 2 i Teamet. En oppsummering av Teamets innsats følger:
Hemsett (aka Skyggen): uttalte at han synes det gikk for sakte, men at det var vanskelig å gå raskere i front. Tilnavnet han har fått manifesteres ytterligere gjennom utsagn som dette. Når det er sagt blir han en skummel mann i Birken.
7.plass. Tid: 1:46:36.
Mini M: havnet litt over minuttet etter Skyggen. Brukbart fornøyd med ikke å sprekke. En mer positiv opplevelse enn TK- rennet. At det ikke ble sprekk skyldes litt smartere bruk av krefter, men tror ikke jeg fikk hentet ut alt.
8.plass. Tid: 1:47:49.
Tingulstad: minuttet etter undertegnede. Møtte veggen 4-5 km før mål. Er i likhet med mange andre i teamet bekymret for hvordan et renn som er 2,6 mil lengre, og hardere, kommer til å fortone seg...
9.plass. Tid: 1:48:51.
Monsiur Navestad: holdt på å ta Tingulstad på slutten. Avsluttet antageligvis sterkest av alle på Teamet. Han er den ene sjettedelen som var lei seg for at rennet ikke var lengre. I så måte deler han ikke i samme grad skepsisen om Birkens lengde og hardhet med de andre i teamet.
10.plass. Tid: 1:49:03.
BS Myhre: skuffet over egen innsats lørdag. Ifølge ham selv gikk det for sakte hele veien..
24.plass. Tid: 1:56:17.
Ruud: rundt minuttet etter Myhre. Sliter med dårlige ski. Blir frakjørt nedover. For en mann av hans størrelse, sier det det meste om gliden. Det stilles store forventninger til nye ski!
25.plass. Tid: 1:57:10.
Alt i alt var teamet greit fornøyd med innsatsen. I bilen nedover ble det allikevel reflektert over at man skulle bruke 12-13 timer av en lørdag for å gå på ski i to timer. Vind og snøvær gjorde at bilturen tok ekstra lang tid. Det hjalp heller ikke at den danske vinterferien var over. Mogens, Søren, Preben og Claus bidro ikke til stor fart på E6 nedover denne lørdags ettermiddagen.
Sportslig hilsen
Tor Håkon Mangerud
UtøverinnleggPosted by Mangerud Sun, November 22, 2009 22:30:40Siden det er lenge siden av teamets utøvere har ytret seg her på bloggen, tar jeg bladet fra munnen og skriver et par ord. Skisesongen nærmer seg med stormskritt, også for semiprofesjonelle langrennsløpere som oss. For min egen del fikk jeg prøvd skiene to ganger forrige helg på Sjonken i Nannestad. Overraskende gode forhold møtte meg der, siden jeg var ganske skeptisk på grunn av alt regnet. Føret var tungt, men helt ok til å være midt i november. I øsregnet søndag så jeg kun to andre som var ute og trente, så det betyr jo at treningsiveren har blitt ganske god etter hvert.
Akkurat det med treningsiver bringer meg over på neste tema. Nemlig skader. Jeg har lenge fått vondt i hånda etter skiturerer/rulleskiturer i høst. Siden det har gått over relativt fort etter trening, har jeg ikke lagt så mye vekt på det. Men i det senere har det blitt en slags ekkel knirking i leddet, noe som ligner veldig mye på senebetennelse. Noe jeg også fikk bekreftet mandagen denne uka av lege. Så nå blir det betennelsesdempende medikamenter og ingen rulleskitrening i tida framover. Fra før er det meste av løpingen tatt bort på grunn av vonde legger. Så hva gjør en skiløper som ikke kan løpe så mye, og ikke gå på rulleski/ski? Svaret er svømmeintervall tre ganger i uka av ca 45 min totalt, styrketrening og bittelitt løping. For de i teamet som er opptatt av timesamling, grøsser nok de av denne tanken.
Som nevnt på forsiden på nettsida, drar mange av teamets medlemmer seg oppover til Beitostølen til helga. Det blir uten meg, som prøver å bli frisk fra alt humbug. Dog har jeg tenkt å kjøre gjennom testløypa fra Sognsvann til Frønsvollen da oppoverløping går ganske så fint. I dag ble det en tur opp til Grefsenkollen, der jeg etter hvert satte opp et ganske godt tempo. Så da ble det endelig 16-17 minutter med skikkelig blodslit igjen, og formen var ikke så aller verst heller:-)
Hilsen Mini Mangerud aka Frank Løken
UtøverinnleggPosted by Mangerud Mon, October 19, 2009 22:57:29Godt oppmøte under kveldens lovering i Maridalen. 2x20 min distanse/blodslit sto på programmet. Ekstra blodslit blir det når undertegnede lar seg trekke opp av Bjarne Skøytetak, og setter igang i et hasardiøst tempo. Trodde jeg hadde lært av rulleski- langkjøringen for et par mnd tilbake, der jeg forsto at Skøytetak bare satte igang hardkjøret, men ikke ble med på det selv. Det er tydeligvis fortsatt noe å hente på taktikkfeltet. Men heldigvis er det mange ringrever i teamet å dra veksler på. For eksempel Per Sætermyrmoen..
UtøverinnleggPosted by Mangerud Mon, September 28, 2009 12:59:21Her kommer mine første ord som Team Drittjerndalen- løper. Etter å ha debutert på fellestrening 17.08.09, nærmer det seg halvannen måneds tilstedeværelse i teamet, noe som innebærer to fellestreninger i uka og en barmakssamling på Sjusjøen.
Som ex-skiløper har jeg vært gjennom ett år i synd med først helgerus, så omtrent et halvt år med reising. Dette kuliminerte i noen fuktige sommeruker i år, deriblant en ekstremuke på Gressholmen i Oslo, langt unna Nordmarka, Maridalen m.m. Steder der jeg senere har hørt at de andre teammedlemmene samlet både legale og illegale treningstimer. Dette året kom på toppen av at jeg ga meg med langrenn for fem år siden. Siden da har det ikke vært like stabilt med trening. I sum medførte alt dette at jeg på sensommeren kunne bruke ordene "laveste bunnivå" om min egen form.
Da jeg flyttet inn på Helse- og treningsklinikken Othilie Tonnningvei 5, ble jeg tipset om et godt tilbud for avdankede skiløpere, nemlig Team Drittjerndalen. Dette ville også hjelpe meg i komme under de åtte magiske alkoholenhetene i uka, noe som ifølge klinikken var mer enn vanlig.
Jeg spoler halvannen måned fram til uke 40. En meget vellykket treningssamling på Sjusjøen er nettopp over. I helga ble jeg offisielt tatt opp i teamet. Dette ser jeg på som en markering av at hvetebrødsdagene er over, og at jeg fra nå av regner jeg med et mye hardere kjør fra de andre i teamet. Etter halvannen måneds innkjøring, regner jeg med å takle dette.
